Spurv, pilfink og ikke minst svarttrost, det er 8 her i vinter, plasserer seg midt i "matfatet" og napper korn i ett sett, men gulspurven har en helt annen adferd. Helt i ytterkant setter den første seg. Kikker til alle kanter, ser ut til å ville ta til vingene når som helst, nærmer seg det første kornet, napper det lynraskt og hopper samtidig rett opp og kaster seg noen desimeter unna. Dette gjentar seg lenge, men etter en stund faller det mer ro over fuglen.
Jeg tenker at gulspurvens værste fiende er hoggorm, katter og annet som kan ligge på lur mellom stilker og strå der maten må hentes på bakken. Derfor denne raske retrett før området er prøvet og er trygt. Selv senere på vinteren, når kornene ligger på fast, hvit snø, har de første gulspurvene som ankommer denne "vettskremte" måten å klarlegge området på. At vintermating på bakken, i le av trær og hekk, har betydning for arten er her bevist. År for år legges maten på samme sted og antallet øker og øker. Denne vinteren er det jevnt mellom 20 og 30 gulspurv her samtidig!

Gulspurv i vintermating

Hvorfor julenek? Det pynter opp, ikke sant? Særlig når det får en hatt av snø? Plassert slik at det tar seg godt ut både innenfra og utenfra. Man er jo glad i natur!
Men tradisjonen oppsto nok som en form for vintermating av småfugl. Derfor, fjern snøhatten, brett ut aksene for å gi bedre tilgang til kornene, og gjenta det utover vinteren.

For noen år siden begynte jeg å legge ut "Hel hvete", som kilosposene heter i butikken. Med det samme snøen la seg, børstet jeg et område ved hekken fri for snø og strødde korn utover. Blant spurv og pilfink observerte jeg et par gulspurv.